Første innlegg

Avslutningsvis skal jeg fortelle hva denne bloggen kommer til å handle om, men aller først skal jeg fortelle deg hvem jeg er.

Jeg er blant annet hun som er veldig, veldig seriøs tidlig om morgenen. Hun som helst ikke vil snakke med NOEN før kl. 10.00 og som helst vil ligge under dynen til langt etter at hanen har sluttet å gale og fuglene har begynt å synge. Jeg er hun som er seriøs under forelesning, men det stikk motsatte i pausene. Seriøs under omstendigheter der situasjonen enten krever det eller forårsaker seriøsiteten. Det hender likevel at jeg løfter frem humor i situasjoner kanskje ikke alle ville gjort det samme, galgenhumor er en favoritt. Ikke fordi makaber humor knyttet til tragiske situasjoner er så artig i seg selv, men fordi det kan bidra til å lette en situasjon som er tung og vanskelig å takle på noen som helst annen måte - en overlevelsesmekanisme. Det er flere faktorer som bidrar til overlevelse for min del. Kaffe, sjokolade(mye sjokolade), musikk, familie, vin(mye vin), venner, jobben min og gulrekka en gang i ny og ne. Jeg er hun som flekker opp munnspillet på fest og fyrer løs med Tore Tang akkurat i det folk har fått i seg nok til å holde ut hele sangen(sender en spesielt takk til alle dere).

Jeg er IKKE hun som takler stress, eller fordringer i planene. Jeg er hun som skriver lister og planlegger dagen fra A til Å og når noe ikke går som planlagt viser jeg symptomer til posttraumatisk stress. Dog full av selvinnsikt leser jeg artikler og nå en bok om selvutvikling, nettopp for aktivt å jobbe med dette. Jeg sikter som regel alltid mot toppen, men skal ærlig innrømme at jeg ikke alltid når helt opp. Jeg setter i tillegg, som mange andre, skyhøye forventninger til meg selv, noen ganger til andre og til ting rundt meg. Jeg er ikke alene om å sette for høye forventninger, men jeg er kanskje dårligere enn de fleste på å hente meg inn igjen når målene ikke innfris. Det er dette jeg anser som min mest negative egenskap- mangel på evnen til å unngå at små nederlag eskalerer til store. Rett og slett manglende evne til å la noe være "godt nok". Dette er vel et kollektivt problem blant dagens "generasjon prestasjon".

Jeg tror ikke jeg er hun som ville lest opp det forrige avsnittet på et jobbintervju dersom de spurte hva mine negative egenskaper er. Jeg mener, jeg vil jo ha jobb. Så enn så lenge får det bli noe jeg selv må jobbe med.

Jeg er hun som tilsynelatende aldri holder kjeft. Noe som tidvis straffer seg. Likevel liker jeg å tro at jeg er kapable til å lytte til andre, da dette er noe min mormor har lært meg at er noe av det viktigste vi gjør-lytte til andre. Så la oss heller si jeg er hun som verdsetter kommunikasjon høyt, men som kanskje ofte står for en større del av den. Det hender den svikter, som for oss alle. Men gode, åpne, ærlige og forståelsesfulle samtaler er kanskje de viktigste mellommenneskelige interaksjonene vi mennesker foretar oss. Dette mener jeg er en forutsetning for gode vennskap, forhold og til og med en forutsetning for samarbeid, også i det globale bildet.

Jeg er oppvokst med takhøyde, rom for å mene og ytre og der diskusjoner gjerne tas under både frokost og middagsbordet. Ikke noe rolig bordbønn og matro i denna´ gården. Jeg er oppvokst i en familie der du skal klare deg selv, MEN når du trenger det - er det alltid hjelp å få. En familie som gjerne går, ikke bare én, men fire mil på ski en søndagstur. La oss si det på denne måten, jeg er hun i familien som ikke lenger er med på søndagsturer. Jeg gikk Hemsedalrennet på tre mil i fjor, og skal gjøre det samme i år. Noe må jeg gjøre og for å føle meg fortjent til etternavnet mitt.

Jeg mistet moren min for fire år siden. Men jeg er ikke hun som mistet moren sin for fire år siden. Det som definerer oss er ofte langt utenfor det vi er utsatt for. Det kan prege oss og påvirke måten vi tenker på, handler på osv., men det er ikke nødvendigvis det som gjør deg deg, eller meg meg. Det som ligger innenfor vår kontroll- våre valg, og våre medfødte eller utviklede egenskaper er noe av det jeg mener sier noe om hvem vi er.

Jeg er hun som nekter å legge seg, hun som gjerne leser nettavisen fra 00.00-02.30 og glemmer tiden helt, hun som da foretrekker Aftenposten fremfor VG da jeg mener sistnevnte er langt mer tabloid og mindre givende, men som nesten kun leser VG fordi hun fremdeles er student og nekter å prioriterer abonnementsprisen.

Til slutt; jeg er hun som innser at hun har brukt ordene "jeg er hun" for mye i dette innlegget, men som avslutningsvis kun skal informere om at jeg er hun som fremover kommer til å dukke opp her på denne bloggen med nye innlegg i ny og ned. Innlegg som for det meste vil ta for seg komiske vinklinger på studenttilværelsen eller andre ting. Av og til vil det omhandle noe mer seriøse temaer og tanker rundt noe jeg kanskje mener trenger ekstra oppmerksomhet. Jeg er ikke hun som kommer til å dele dagens "outfit" eller legge ut sminkevideoer eller bilder av vesker til tusener av kroner. Vesken min består ofte i å være en Remapose, ikke kan jeg særlig mange sminketips og dagens "outfit" ville blitt det samme hver andre uke. Jeg er, som dere skjønner, bare en som ønsker å si, litt mer, til litt fler.