Det har vært ferie og da jeg skriver dette er det enda noen uker igjen. Dagene flyr, agendaen er stappfull og livet smiler stort sett! Lommeboka brenner, føttene har brent langs bassengkanten i Italia. Skoger har dessverre brent. Men noe som definitivt ikke har brent, hvertfall ikke på meg, det er magefettet. Over en uke i USA, med egg og bacon til frokost, pulled pork til lunsj og burger til middag. Ti dager i Italia med bøttevis av vin, store pizzaer og tunge pastaretter. Stort inntak av is, kaffe-baileys og bakevarer, vel, det er en grunn til at jeg er realistisk nok til aldri å bruke ordet sommerkroppen 2017. Det skal sies at jeg har en løpeliste på Spotify jeg kaller sommerkroppen 2020, men selv ikke den er realistisk, godt man kan endre navn på disse listene. Når det er sagt prøver jeg å distansere meg fra slike konsepter. Løper jeg på en fredag kaller jeg det fredagskroppen uke to og tredve, etter turen hopper jeg i dusjen, slenger kanskje på meg festantrekket før jeg ser meg i speilet og tenker "Hmm, denna turen må jeg si gjorde sitt" før jeg løper...til bussen, drar på en eventuell fest og konsumerer det jeg måtte ønske av mat og drikke, før jeg kanskje, men bare kanskje, går for torsdagskroppen uke tre og tredve, uken etter.
Nok om magefett og urealistiske mål.
Tross ferie og mye planer rekker tankene å løpe løpsk.
Jeg kjører gjennom Vinstra på vei mot Geiranger for å møte en venninne jeg traff i Afrika på backpacking noen år tilbake. Om ikke Vinstra er stedet Gud glemte, er det hvertfall ikke et sted han la mye arbeid i. Like utenfor Vinstra kjører bussen forbi et hus der det midt i hagen står utstilt et turkistmalt toalett med masse blomster hengende ut av doskåla..hmm
Det grå huset med hvite karmer som hagen hører til minner meg om huset jeg har bodd i de siste ni årene hjemme i Drøbak. Neste uke er det visning på huset og den eldre garden flytter i en treroms leilighet nærmere sentrum. Da var det bare å hive seg rundt, gå gjennom ett tonn med klær og saker, alt fra babyklær etter Silje og meg, radiostyrt bil etter min lille identitetskrise i 12-års alderen, brudekjolen etter mamma, hobbysaker, utkledningstøy, servise og alle mulige saker man ikke trenger, men tar vare på fordi man muligens én dag, kanskje, skulle komme på at man har en kjellerluktende, ferdigkosa kosebamse man helst ikke burde ta frem eller la noen andre barn nærme seg.
Med flytteplaner ble det på tide å begynne å tenke på å få seg ny jobb og da i Oslo. Noe som etter over åtte år i samme jobb, en jobb som har vært langt mer enn bare jobb, gjør det hele litt mer vanskelig. Det Gamle Bageri Ost og Vinstue, eller bare Bagga som vi "innsatte" kaller det. Vel, de som kjenner meg vet hvor mye det stedet betyr for meg, for andre er det vanskelig å skulle beskrive det med få ord.
Uansett, sommerfesten er to uker etter jeg kommer hjem fra Geiranger - og nå når jeg legger ut dette innlegget vet jeg at på festen, med noen ord og en vinflaske ikledd rød sløyfe av silkebånd gitt av sjefen føltes det hele litt som å bli enig med en kjæreste om at man etter åtte år skulle gå hver til sitt. Men jeg har bestemt meg for å ta vare på flasken og silkesløyfen, bare sånn i tilfellet jeg en dag, f.eks neste sommer, kommer krypende tilbake og ber om sommerjobb.
Fremme i Geiranger og Kl 10.10 morningen etterpå ligger jeg i hammocken til Wendela på en liten balkong i andre etasje i et lite tømmerhus i flotte Geiranger. Huset ligger omringet av høye fjell med skog, en foss bare et steinkast unna balkongen, solen steiker og lukten, vel, den tror jeg ikke jeg klarer å forklare. Men ved forsøk vil jeg si det lukter mild skoglukt, ferskvannselv, litt sånn det luktet da man var på skogstur i 5. klasse, bare med enda friskere luft, sterkere lukt, og med en stemning som gjør hele opplevelsen til å bli et slikt øyeblikk du ønsker aldri skal ta slutt. Før du innser at å tilbringe hele livet, i en hammock, i et øde skogsområde i Geiranger ikke nødvendigvis er noe å trakte etter. Men, hadde P4 skulle startet med lukten av Norge, hadde det jeg luktet, det jeg så og det jeg følte der og da, vært svaret!
Men så sklir tankene videre. Ordet feriedeperimert dukker opp i hodet mitt. Her jeg ligger nå vil jeg ikke gi meg denne diagnosen. Men etter tre måneder med ferie, lite bevegelse, mye mat og vin må det innrømmes at jeg har begynt å bli noe lei ferie også. Så kommer det som er noe ubeleilige. Tross noe lei ferie er jeg livredd for å starte studiene igjen.
De fleste av oss befinner seg til tid og annen under en del press uavhengig om vi er student eller i arbeid.
Som jeg har nevnt tidligere er noen flinkere enn andre til å takle det. Jeg f.eks er kriminelt dårlig. Jeg har et stort ønske om å være den personen jeg ønsker å være til en hver tid. En person som andre settter pris på, kan ta tak i, stole på, en som holder ord, tar andre på ordet, en folk anser som interessant, morsom, en som kan bidra med noe, når mål, men hva i helvette? Jeg er redd for å skuffe. Skuffe hvem? Jeg er redd for å ikke leve opp til forventninger, forventninger stilt av hvem? Meg, meg meg. Jeg høres ut som en fortvila tolvåring som akkurat har fått mensen og skal prøve å finne seg selv. Nei, det er bare å gi mer faen altså! En får være den beste versjonen av seg selv så godt det lar seg gjøre og så ofte det lar seg gjøre. Men jeg kommer aldri til å være den beste versjonen av meg selv kl 07.00 om morgningen, eller en mandag ettermiddag etter ti timer på skolen, i det FrP overlever enda et valg i regjering, under en flylanding eller kl 04.00 etter et litt for sent nach.
Noen dager senere telles stemmene gitt i forbindelse med valget i Kenya opp, folk ligger søvnløse fordi de er redde for opptøyer rundt resultatene. En dame intervjuet av NRK forteller hvordan hun under forrige valg måtte flykte bort fra hjemmet sitt etter at mannen ble drept og hun voldtatt. Og her ligger jeg, i en seng med en dyne som mormor tidligere har hegt ut til lufting, LUFTING, under en dyne med nyvasket blomstrete sengetøy. Og dette etter å ha blitt servert mat, kake og te hele dagen, mens jeg skriver om at jeg er ferielei, men likevel gruer meg til studiestart og selvskapt forventningspress. Jadda. Du har det fælt! - Perspektiv jenta mi, perspektiv.
Det er viktig å minne seg på at verden er større enn seg selv og den bobla man selv befinner seg i. Det er lett og gjøre bobla til sin egen lille verden og få ting til å handle om kun det. Likevel vil jeg si at ordet "relativt" ikke skal skyves helt til side. Vi skal ikke alltid tenke at det finnes folk som har det verre enn oss, og derfor ikke kunne føle på utfordringer. Men kanskje vil det noen ganger, med et utvidet perspektiv - kunne fungere som et verktøy og hjelpe oss litt på veien, og kanskje minne oss på hva som er verdt å bruke energi på eller knytte bekymringer til.
Personlig er jeg udugelig! En fiasko! Jeg kan skrive dette, men når utfordringene kommer smygende kan bobla vokse seg mindre og mindre og tettere inntil meg. Utfordringene oppstår noe intuitivt fordi vi blir utfordret til noe vi er redd vi ikke mestrer. Men dagens tips til deg OG meg er: når vi merker at vi mestrer utfordring etter utfordring er det kanskje på tide å heller "utfordre" seg selv på å ta neste utfordring noe mindre utfordrende. ...Utfordrende nok bare å lese den setningen.
"Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert"
-Klok Person
Når jeg derimot har kommet meg til dette avsnittet sitter jeg i kantina på universitetet. Jeg skriver dette innlegget ferdig, mens jeg kvinner meg opp til neste utfordring: høstkroppen uke fem
og tredve. Jeg må altså komme meg fra kantina til treningssenteret 50 meter over torget, uten å si meg fornøyd med bare de 50 meterne, men faktisk gå inn å trene i tillegg. Foreløpig virker utfordringen en av ukas tyngste, men jeg klarte det forrige uka, da skal jeg klare det i dag.
"Tilbake" liggende i hammocken aner jeg lite om at dagen vil bestå av en noe tøff topptur, kokkelering med kokken fra hotellet og ikke vet jeg at dagen rundes av med open mic på hotellets utested der jeg skal komme til å ikke bare synge summer of 69, men også øve med gitaristen på bakrommet før vi slår løs med Tore tang, han på gitar, publikum med vokal og jeg på munnspill. Øyeblikk der man glemmer ordet stress, der knuter i magen forsvinner sammen med alle hemninger, øyeblikk vi lever for og øyeblikk vi tenker -hva er det du bekymrer deg for, du klarer alt!
Så kunne jeg så klart dratt den romantiske beskrivelsen av et øyeblikk med endorfiner strømmende rundt i kroppen så langt som til neste morgen; da du våkner og det regner og er vått ute, men det er tørt og Sahara inne i munnen din, du er for sliten til å hente vann, og alt du tenker er -du er en fiasko, du er håpløs og i dag, i dag klarer du hvertfall ingen ting. Men det ville ødelagt et slikt øyeblikk jeg ønsket å beskrive, så så langt vil jeg ikke trekke den.
....Jeg går ut av treningssenteret, det ser ut som Nike har gått for ett nytt elegant design med skyggeleging under armene, langs korsryggen og i halsringen, men dette er bare svetten som sakte men sikkert finner veien gjennom stoffpartiklene. Jeg pakker kofferten når jeg kommer hjem. Uken har allerede bestått av fire ukedager, det er akkurat fire for mange. Jeg bestiller en billett på SAS, legger meg, og drar til Barcelona morningen etter.
