Magefett, sommer, flytting og diverse

Det har vært ferie og da jeg skriver dette er det enda noen uker igjen. Dagene flyr, agendaen er stappfull og livet smiler stort sett! Lommeboka brenner, føttene har brent langs bassengkanten i Italia. Skoger har dessverre brent. Men noe som definitivt ikke har brent, hvertfall ikke på meg, det er magefettet. Over en uke i USA, med egg og bacon til frokost, pulled pork til lunsj og burger til middag. Ti dager i Italia med bøttevis av vin, store pizzaer og tunge pastaretter. Stort inntak av is, kaffe-baileys og bakevarer, vel, det er en grunn til at jeg er realistisk nok til aldri å bruke ordet sommerkroppen 2017. Det skal sies at jeg har en løpeliste på Spotify jeg kaller sommerkroppen 2020, men selv ikke den er realistisk, godt man kan endre navn på disse listene. Når det er sagt prøver jeg å distansere meg fra slike konsepter. Løper jeg på en fredag kaller jeg det fredagskroppen uke to og tredve, etter turen hopper jeg i dusjen, slenger kanskje på meg festantrekket før jeg ser meg i speilet og tenker "Hmm, denna turen må jeg si gjorde sitt" før jeg løper...til bussen, drar på en eventuell fest og konsumerer det jeg måtte ønske av mat og drikke, før jeg kanskje, men bare kanskje, går for torsdagskroppen uke tre og tredve, uken etter. 

Nok om magefett og urealistiske mål.

Tross ferie og mye planer rekker tankene å løpe løpsk. 

Jeg kjører gjennom Vinstra på vei mot Geiranger for å møte en venninne jeg traff i Afrika på backpacking noen år tilbake. Om ikke Vinstra er stedet Gud glemte, er det hvertfall ikke et sted han la mye arbeid i. Like utenfor Vinstra kjører bussen forbi et hus der det midt i hagen står utstilt et turkistmalt toalett med masse blomster hengende ut av doskåla..hmm

Det grå huset med hvite karmer som hagen hører til minner meg om huset jeg har bodd i de siste ni årene hjemme i Drøbak. Neste uke er det visning på huset og den eldre garden flytter i en treroms leilighet nærmere sentrum. Da var det bare å hive seg rundt, gå gjennom ett tonn med klær og saker, alt fra babyklær etter Silje og meg, radiostyrt bil etter min lille identitetskrise i 12-års alderen, brudekjolen etter mamma, hobbysaker, utkledningstøy, servise og alle mulige saker man ikke trenger, men tar vare på fordi man muligens én dag, kanskje, skulle komme på at man har en kjellerluktende, ferdigkosa kosebamse man helst ikke burde ta frem eller la noen andre barn nærme seg. 

Med flytteplaner ble det på tide å begynne å tenke på å få seg ny jobb og da i Oslo. Noe som etter over åtte år i samme jobb, en jobb som har vært langt mer enn bare jobb, gjør det hele litt mer vanskelig. Det Gamle Bageri Ost og Vinstue, eller bare Bagga som vi "innsatte" kaller det. Vel, de som kjenner meg vet hvor mye det stedet betyr for meg, for andre er det vanskelig å skulle beskrive det med få ord. 

Uansett, sommerfesten er to uker etter jeg kommer hjem fra Geiranger - og nå når jeg legger ut dette innlegget vet jeg at på festen, med noen ord og en vinflaske ikledd rød sløyfe av silkebånd gitt av sjefen føltes det hele litt som å bli enig med en kjæreste om at man etter åtte år skulle gå hver til sitt. Men jeg har bestemt meg for å ta vare på flasken og silkesløyfen, bare sånn i tilfellet jeg en dag, f.eks neste sommer, kommer krypende tilbake og ber om sommerjobb. 

Fremme i Geiranger og Kl 10.10 morningen etterpå ligger jeg i hammocken til Wendela på en liten balkong i andre etasje i et lite tømmerhus i flotte Geiranger. Huset ligger omringet av høye fjell med skog, en foss bare et steinkast unna balkongen, solen steiker og lukten, vel, den tror jeg ikke jeg klarer å forklare. Men ved forsøk vil jeg si det lukter mild skoglukt, ferskvannselv, litt sånn det luktet da man var på skogstur i 5. klasse, bare med enda friskere luft, sterkere lukt, og med en stemning som gjør hele opplevelsen til å bli et slikt øyeblikk du ønsker aldri skal ta slutt. Før du innser at å tilbringe hele livet, i en hammock, i et øde skogsområde i Geiranger ikke nødvendigvis er noe å trakte etter. Men, hadde P4 skulle startet med lukten av Norge, hadde det jeg luktet, det jeg så og det jeg følte der og da, vært svaret!

Men så sklir tankene videre. Ordet feriedeperimert dukker opp i hodet mitt. Her jeg ligger nå vil jeg ikke gi meg denne diagnosen. Men etter tre måneder med ferie, lite bevegelse, mye mat og vin må det innrømmes at jeg har begynt å bli noe lei ferie også. Så kommer det som er noe ubeleilige. Tross noe lei ferie er jeg livredd for å starte studiene igjen. 

De fleste av oss befinner seg til tid og annen under en del press uavhengig om vi er student eller i arbeid.

Som jeg har nevnt tidligere er noen flinkere enn andre til å takle det. Jeg f.eks er kriminelt dårlig. Jeg har et stort ønske om å være den personen jeg ønsker å være til en hver tid. En person som andre settter pris på, kan ta tak i, stole på, en som holder ord, tar andre på ordet, en folk anser som interessant, morsom, en som kan bidra med noe, når mål, men hva i helvette? Jeg er redd for å skuffe. Skuffe hvem? Jeg er redd for å ikke leve opp til forventninger, forventninger stilt av hvem? Meg, meg meg. Jeg høres ut som en fortvila tolvåring som akkurat har fått mensen og skal prøve å finne seg selv. Nei, det er bare å gi mer faen altså! En får være den beste versjonen av seg selv så godt det lar seg gjøre og så ofte det lar seg gjøre. Men jeg kommer aldri til å være den beste versjonen av meg selv kl 07.00 om morgningen, eller en mandag ettermiddag etter ti timer på skolen, i det FrP overlever enda et valg i regjering, under en flylanding eller kl 04.00 etter et litt for sent nach.

Noen dager senere telles stemmene gitt i forbindelse med valget i Kenya opp, folk ligger søvnløse fordi de er redde for opptøyer rundt resultatene. En dame intervjuet av NRK forteller hvordan hun under forrige valg måtte flykte bort fra hjemmet sitt etter at mannen ble drept og hun voldtatt. Og her ligger jeg, i en seng med en dyne som mormor tidligere har hegt ut til lufting, LUFTING, under en dyne med nyvasket blomstrete sengetøy. Og dette etter å ha blitt servert mat, kake og te hele dagen, mens jeg skriver om at jeg er ferielei, men likevel gruer meg til studiestart og selvskapt forventningspress. Jadda. Du har det fælt! - Perspektiv jenta mi, perspektiv. 

Det er viktig å minne seg på at verden er større enn seg selv og den bobla man selv befinner seg i. Det er lett og gjøre bobla til sin egen lille verden og få ting til å handle om kun det. Likevel vil jeg si at ordet "relativt" ikke skal skyves helt til side. Vi skal ikke alltid tenke at det finnes folk som har det verre enn oss, og derfor ikke kunne føle på utfordringer. Men kanskje vil det noen ganger, med et utvidet perspektiv - kunne fungere som et verktøy og hjelpe oss litt på veien, og kanskje minne oss på hva som er verdt å bruke energi på eller knytte bekymringer til. 

Personlig er jeg udugelig! En fiasko! Jeg kan skrive dette, men når utfordringene kommer smygende kan bobla vokse seg mindre og mindre og tettere inntil meg. Utfordringene oppstår noe intuitivt fordi vi blir utfordret til noe vi er redd vi ikke mestrer. Men dagens tips til deg OG meg er: når vi merker at vi mestrer utfordring etter utfordring er det kanskje på tide å heller "utfordre" seg selv på å ta neste utfordring noe mindre utfordrende. ...Utfordrende nok bare å lese den setningen.

"Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert" 

        -Klok Person

Når jeg derimot har kommet meg til dette avsnittet sitter jeg i kantina på universitetet. Jeg skriver dette innlegget ferdig, mens jeg kvinner meg opp til neste utfordring: høstkroppen uke fem

og tredve. Jeg må altså komme meg fra kantina til treningssenteret 50 meter over torget, uten å si meg fornøyd med bare de 50 meterne, men faktisk gå inn å trene i tillegg. Foreløpig virker utfordringen en av ukas tyngste, men jeg klarte det forrige uka, da skal jeg klare det i dag.

"Tilbake" liggende i hammocken aner jeg lite om at dagen vil bestå av en noe tøff topptur, kokkelering med kokken fra hotellet og ikke vet jeg at dagen rundes av med open mic på hotellets utested der jeg skal komme til å ikke bare synge summer of 69, men også øve med gitaristen på bakrommet før vi slår løs med Tore tang, han på gitar, publikum med vokal og jeg på munnspill. Øyeblikk der man glemmer ordet stress, der knuter i magen forsvinner sammen med alle hemninger, øyeblikk vi lever for og øyeblikk vi tenker -hva er det du bekymrer deg for, du klarer alt! 

Så kunne jeg så klart dratt den romantiske beskrivelsen av et øyeblikk med endorfiner strømmende rundt i kroppen så langt som til neste morgen; da du våkner og det regner og er vått ute, men det er tørt og Sahara inne i munnen din, du er for sliten til å hente vann, og alt du tenker er -du er en fiasko, du er håpløs og i dag, i dag klarer du hvertfall ingen ting. Men det ville ødelagt et slikt øyeblikk jeg ønsket å beskrive, så så langt vil jeg ikke trekke den.

....Jeg går ut av treningssenteret, det ser ut som Nike har gått for ett nytt elegant design med skyggeleging under armene, langs korsryggen og i halsringen, men dette er bare svetten som sakte men sikkert finner veien gjennom stoffpartiklene. Jeg pakker kofferten når jeg kommer hjem. Uken har allerede bestått av fire ukedager, det er akkurat fire for mange. Jeg bestiller en billett på SAS, legger meg, og drar til Barcelona morningen etter.

Mye vil ha mer, og fanden vil ha fler

Jeg har egentlig glemt å legge ut dette innlegget, så her kommer en liten tankerekke fra helgen to uker siden.

Jeg står på bussholdeplassen på Dyrløkke i Drøbak. Jeg står vendt mot den steikende sola iført Ray-Ban, familiens egenproduserte klubbdrakt(klubbsandwich) og mariusgenser. Jeg setter meg på solsiden av bussen, tar opp matpakken jeg smurte før jeg løp ut døra. Rundt halsen har jeg en kikkert og et kompass. Askeladdensekken min har jeg liggende på setet ved siden av meg, med det norske flagget stikkende opp. Ellers er den fylt med den rød fjellanorakken min, en stor termos fylt med godsaker, ekstra skift og en flaske vin for kvelden. Og for å toppe det hele sitter jeg å terper på munspillnotene til "Ja, vi elsker dette landet".

Bussen stopper på Nesset. Softiskiosken har åpnet for sesongen. Utenfor står det en liten gutt og skriker! Han hyler og vrir seg i smerte. Han ser ut til å lide av den kjente sykdommen "vet ikke om jeg skal ha sjokolade- eller jordbærstrøssel på" eller kanskje han bare fikk den mellomstore størrelsen på isen, og ikke den største. Fikk meg faktisk til å tenke tilbake på den tiden vi konfirmerte oss. Uken etter gikk alle å spurte hverandre hvor mye penger de hadde fått. Og svare var som regel noe som "jeg fikk bare 25.000kr, du da?" Men mange hadde visst fått like lite. Nesten ingen fikk jo over 50.000kr. Uff. Når ble det egentlig sånn? At 25.000kr var et skuffende tall å få i gave? Og det er ikke bare unga! Alle synes de har for dårlig lønn. Alle klager vi på at bensinprisen er for høy. Alle vil ha lavere renter og billigere matvarer. Alle vil ha mer av oljefondet. Samtidig var vi alle med på sette handlerekord i butikkene i fjor, hvor vi la igjen åtte milliarder kroner mer enn året før. Det er noe rart vettu', når misnøyen med økonomien øker proporsjonalt med velstanden.
Mye vil ha mer, og fanden vil ha fler.

Bussen stopper på Jernbanetorget og turen bærer mot Kollen-mot folkefest.
Det er som om alle de tusener av nordmenn som svermer rundt løypen denne dagen er sikker på at Sundby er avhengig av akkurat deres støtte for å dra gullet i havn. Litt ironisk, for bare én tiendel står faktisk å heier, resten står langt inn i skogen, konsumerer alkohol og nynner på låter de ikke kan. Og for de fleste rundt meg var ukas største utfordring om de skulle ha på to eller tre lag med klær i Kollen i helgen, om det kom til å bli sol eller skyet vær i Kollen i helgen eller om de skulle drikke øl eller cider i Kollen i helgen.

De som står langs løypen i det utøverne suser forbi roper alle slags strofer de kan komme på i farta. Han ene roper "kom igjen pappa!!!!". Noen begynner å synge på det som skal etterligne den finske nasjonalsangen når finnen kommer pesende en halvtime etter de andre. Og som de ydmykende nordmennene vi er roper vi etter Sundby har gått forbi "hvor blir av resten a!!!!?". En nordmann står på den ene siden av løypa å  kaster en snøball på en svenske på den andre siden. Atter en nordmann kommer løpende forbi meg med en bjelle rundt halsen. Jeg ler av han og tenker - for et sirkus! Mens jeg i øyeblikket glemmer at jeg selv har kikkert og kompass hengende rundt halsen.
Utøveren som får høyest heiarop er Northug. Tross det faktum at finnen nesten er i ferd med å ta han igjen. Jaja, alle skal med.

Rennet er over og det er ingen som vet hvem som vant, men stemningen er like god, om ikke bedre.
På majorstuen timen senere ser det ut som 17. mai falt på feil dag. Kl er 17.00 og barene er like fulle som gjestene sine. Og allerede Kl 20.00 står det lange køer utenfor utestedene i Oslo. Sykebilene og politibilene kjører nærmest i tog etter hverandre. Det settes nærmest et likhetstegn mellom folkefest og folkekaos. Alt dette - fordi et par spreke menn skulle gå fem mil på ski i Holmenkollen.

Nyttemaksimering

Jeg liker hvordan studenter på en eller annen måte får maksimalt utbytte av stipendet sitt. Det nærmer seg 15. i måneden og stipendet tas imot med åpne armer.

Fordelingen av stipendet bør vel være noe som 3/6 på bo, 2/6 på mat og 1/6 på gøy(les fest, vin, shopping, konserter, etc.) Men er det ikke rart? På en eller annen merkverdig måte klarer vi likevel å snu HELT om på denne brøken. Det som skjer er at vi gjør noe som virker rasjonelt for oss(irrasjonelt for andre), og så vrir vi og vender på tallene til vår fordel og ender opp med det jeg kaller en "rasjonell-irrasjonell skreddersydd stipendfordeling for studenter". Og da sitter vi gjerne igjen med 2/6 bo(skrur heller ned varmen og leser i mørket når vi for hver 78kwh vi sparer har råd til en øl), 1/6 mat og 3/6 gøy!!! Verre er det ikke!

Men hva skjer når du får uforutsette utgifter? 
Jeg var så, vel, skal jeg si uheldig eller skal jeg være ærlig å si - noe påvirket og veldig sløv ute på byen etter et julebord rett før jul. Der ble jeg nemlig frastjålet både jakken og vesken min. Dette riktig nok etter å ha lagt det ved siden av dansegulvet...istedenfor å gå ned trappen å legge det i GARDEROBEN. Angrer ikke i det hele tatt. Neida. Joda.
De fleste jenter tar kanskje med seg ei litta partytaske med en leppestift, pudder, lommebok og mobil. Men hvis du tar å plusser på et par kliss nye lakksko(lånte joggesko av julebordverten rett før vi gikk ut grunnet gnagsår fordi skoene var så nye), ca. hele sminkepungen min inkludert 3 nye leppestifter, parfymen min, et munnspill, husnøklene mine(6 nøkler hvor én av de koster 700kr) + en del smågreier, vel, da har du vesken min. Og da passer det ekstra godt at det har vært eksamenstid og at jeg ikke hadde fått jobbet på ca. to måneder, at du akkurat har betalt dyr legeregning og taxitur til sykehuset for å ta blindtarmen og at julegaver for flere tusener var og skulle bli kjøpt. Også var det tre uker til stipend da. Da snakker vi!

Hva gjør man da? Aller først så venter du til utestedet er stengt(03.30), alle vennene dine har dratt, og du venter til lyset slås på bare for å være helt, helt sikker på at tingene dine er stjålet. Så går du ut, strekker elegant ut armen og får taxien som kjører forbi til å stoppe, akkurat som på film. Det er ikke før dagen etter at du innser hvor lite elegant det egentlig var der du sto i 9 minusgrader kl. 03.30 på natten i en rød singlet, skjørt og blinkende julelys rundt halsen og veivet febrilsk med armen etter å ha stått der i fem minutter og sett livet i revy. Du tar taxien hjem alene mens du hele veien har lyst til å si til taxisjåføren som så rimelig dumt på deg i det du gikk inn at "du har sikkert vært der du og", før du innser at han helt sikkert ikke har vært der... Så ringer du til venninnen din syv ganger så hun våkner og kan slippe deg inn ettersom nøklene dine er borte. Deretter er det bare å legge seg, krølle beina opp inntil magen og vente på at angsten skal smyge seg på. Og ikke vær redd, den kommer.

Det positive med å miste tingene sine rett før jul er selvsagt at du har gratis ribbe, pinnekjøtt, vin, frokost - det du måtte ønske - ventende på deg hjemme. Så da er det bare å komme seg hjem fort som fy og annonsere at grunnet uforutsette omstendigheter er det mulig du blir litt ekstra. Når du drar passer du på å ta med deg litt restemat de ikke kommer til å legge merke til at har forsvunnet. Er du ekstra kynisk(ikke som meg altså...he-he) så rasker du med deg et par doruller og noen oppvasktabletter i tillegg, bare for å være sikker på å komme deg gjennom uken. Jeg hadde tidligere vært innom tanken på å starte en anonym kronerulling for meg selv, muligens bare innad i familiens altså, men den tanken forsto jeg fort at jeg måtte legge fra meg. Tar den muligens frem ved en senere anledning..

Til nå kan det virke som om jeg ikke eier nåla i veggen eller at kjøleskapet mitt alltid er tomt og at det synger på siste verset her. Da kan jeg meddele at alt ovenfor, dog sant, kun er av egoistiske årsaker og et i-landsproblem. Det er kun det at jeg har mindre lyst til å prioritere å betale 1400kr for mistede nøkler, 2300.- for ny sminke osv. enn å bruke de på annet moro, en tanke jeg tror mange ville delt.

Så her kommer noen siste tips. Du vet at nøkkelregningen er på vei i posten og du nekter å gå i minus på "moro-brøken" av stipendet. Du leter dermed febrilsk etter hvor du kan spare penger. Raskt kommer du på at du ofte har telefonregninger på 450kr. Du finner så ut at OneCall tilbyr nøyaktig samme abonnement som du hadde fra før, MEN de to første månedene betaler du bare 99kr. Ergo-du sparer nøyaktig 700kr på to måneder(før regningen riktig nok blir som før). Der har du altså spart inn den ene dyre nøkkelen! Bra!

Til slutt: du ender trolig uansett litt i minus, men du ønsker å minimere dette tallet. Du kjøper derfor tilbake skoene du mistet på appen Tise(her finner du ofte ting som er brukt bare én eller et par ganger, men til 1/5 av den opprinnelige prisen). Så bestiller du, ikke bare ett, men TO munnspill(for å være på den sikre siden) på Amazon hjem til venninnen din som bor i England og betaler 100kr for to istedenfor 450 for ett.

Slik kan du altså fordele de åtte tusen kronene du får i måneden selv med uforutsette utgifter og under tøffe tider. Jeg er sikker på at vi egentlig kunne klart oss på fire tusen(med jobb i tillegg) i måneden. Men kjære lånekasse, kjære stat, det er ingen utfordring jeg ønsker å ta.

Første innlegg

Avslutningsvis skal jeg fortelle hva denne bloggen kommer til å handle om, men aller først skal jeg fortelle deg hvem jeg er.

Jeg er blant annet hun som er veldig, veldig seriøs tidlig om morgenen. Hun som helst ikke vil snakke med NOEN før kl. 10.00 og som helst vil ligge under dynen til langt etter at hanen har sluttet å gale og fuglene har begynt å synge. Jeg er hun som er seriøs under forelesning, men det stikk motsatte i pausene. Seriøs under omstendigheter der situasjonen enten krever det eller forårsaker seriøsiteten. Det hender likevel at jeg løfter frem humor i situasjoner kanskje ikke alle ville gjort det samme, galgenhumor er en favoritt. Ikke fordi makaber humor knyttet til tragiske situasjoner er så artig i seg selv, men fordi det kan bidra til å lette en situasjon som er tung og vanskelig å takle på noen som helst annen måte - en overlevelsesmekanisme. Det er flere faktorer som bidrar til overlevelse for min del. Kaffe, sjokolade(mye sjokolade), musikk, familie, vin(mye vin), venner, jobben min og gulrekka en gang i ny og ne. Jeg er hun som flekker opp munnspillet på fest og fyrer løs med Tore Tang akkurat i det folk har fått i seg nok til å holde ut hele sangen(sender en spesielt takk til alle dere).

Jeg er IKKE hun som takler stress, eller fordringer i planene. Jeg er hun som skriver lister og planlegger dagen fra A til Å og når noe ikke går som planlagt viser jeg symptomer til posttraumatisk stress. Dog full av selvinnsikt leser jeg artikler og nå en bok om selvutvikling, nettopp for aktivt å jobbe med dette. Jeg sikter som regel alltid mot toppen, men skal ærlig innrømme at jeg ikke alltid når helt opp. Jeg setter i tillegg, som mange andre, skyhøye forventninger til meg selv, noen ganger til andre og til ting rundt meg. Jeg er ikke alene om å sette for høye forventninger, men jeg er kanskje dårligere enn de fleste på å hente meg inn igjen når målene ikke innfris. Det er dette jeg anser som min mest negative egenskap- mangel på evnen til å unngå at små nederlag eskalerer til store. Rett og slett manglende evne til å la noe være "godt nok". Dette er vel et kollektivt problem blant dagens "generasjon prestasjon".

Jeg tror ikke jeg er hun som ville lest opp det forrige avsnittet på et jobbintervju dersom de spurte hva mine negative egenskaper er. Jeg mener, jeg vil jo ha jobb. Så enn så lenge får det bli noe jeg selv må jobbe med.

Jeg er hun som tilsynelatende aldri holder kjeft. Noe som tidvis straffer seg. Likevel liker jeg å tro at jeg er kapable til å lytte til andre, da dette er noe min mormor har lært meg at er noe av det viktigste vi gjør-lytte til andre. Så la oss heller si jeg er hun som verdsetter kommunikasjon høyt, men som kanskje ofte står for en større del av den. Det hender den svikter, som for oss alle. Men gode, åpne, ærlige og forståelsesfulle samtaler er kanskje de viktigste mellommenneskelige interaksjonene vi mennesker foretar oss. Dette mener jeg er en forutsetning for gode vennskap, forhold og til og med en forutsetning for samarbeid, også i det globale bildet.

Jeg er oppvokst med takhøyde, rom for å mene og ytre og der diskusjoner gjerne tas under både frokost og middagsbordet. Ikke noe rolig bordbønn og matro i denna´ gården. Jeg er oppvokst i en familie der du skal klare deg selv, MEN når du trenger det - er det alltid hjelp å få. En familie som gjerne går, ikke bare én, men fire mil på ski en søndagstur. La oss si det på denne måten, jeg er hun i familien som ikke lenger er med på søndagsturer. Jeg gikk Hemsedalrennet på tre mil i fjor, og skal gjøre det samme i år. Noe må jeg gjøre og for å føle meg fortjent til etternavnet mitt.

Jeg mistet moren min for fire år siden. Men jeg er ikke hun som mistet moren sin for fire år siden. Det som definerer oss er ofte langt utenfor det vi er utsatt for. Det kan prege oss og påvirke måten vi tenker på, handler på osv., men det er ikke nødvendigvis det som gjør deg deg, eller meg meg. Det som ligger innenfor vår kontroll- våre valg, og våre medfødte eller utviklede egenskaper er noe av det jeg mener sier noe om hvem vi er.

Jeg er hun som nekter å legge seg, hun som gjerne leser nettavisen fra 00.00-02.30 og glemmer tiden helt, hun som da foretrekker Aftenposten fremfor VG da jeg mener sistnevnte er langt mer tabloid og mindre givende, men som nesten kun leser VG fordi hun fremdeles er student og nekter å prioriterer abonnementsprisen.

Til slutt; jeg er hun som innser at hun har brukt ordene "jeg er hun" for mye i dette innlegget, men som avslutningsvis kun skal informere om at jeg er hun som fremover kommer til å dukke opp her på denne bloggen med nye innlegg i ny og ned. Innlegg som for det meste vil ta for seg komiske vinklinger på studenttilværelsen eller andre ting. Av og til vil det omhandle noe mer seriøse temaer og tanker rundt noe jeg kanskje mener trenger ekstra oppmerksomhet. Jeg er ikke hun som kommer til å dele dagens "outfit" eller legge ut sminkevideoer eller bilder av vesker til tusener av kroner. Vesken min består ofte i å være en Remapose, ikke kan jeg særlig mange sminketips og dagens "outfit" ville blitt det samme hver andre uke. Jeg er, som dere skjønner, bare en som ønsker å si, litt mer, til litt fler.