Jeg står på bussholdeplassen på Dyrløkke i Drøbak. Jeg står vendt mot den steikende sola iført Ray-Ban, familiens egenproduserte klubbdrakt(klubbsandwich) og mariusgenser. Jeg setter meg på solsiden av bussen, tar opp matpakken jeg smurte før jeg løp ut døra. Rundt halsen har jeg en kikkert og et kompass. Askeladdensekken min har jeg liggende på setet ved siden av meg, med det norske flagget stikkende opp. Ellers er den fylt med den rød fjellanorakken min, en stor termos fylt med godsaker, ekstra skift og en flaske vin for kvelden. Og for å toppe det hele sitter jeg å terper på munspillnotene til "Ja, vi elsker dette landet".
Bussen stopper på Nesset. Softiskiosken har åpnet for sesongen. Utenfor står det en liten gutt og skriker! Han hyler og vrir seg i smerte. Han ser ut til å lide av den kjente sykdommen "vet ikke om jeg skal ha sjokolade- eller jordbærstrøssel på" eller kanskje han bare fikk den mellomstore størrelsen på isen, og ikke den største. Fikk meg faktisk til å tenke tilbake på den tiden vi konfirmerte oss. Uken etter gikk alle å spurte hverandre hvor mye penger de hadde fått. Og svare var som regel noe som "jeg fikk bare 25.000kr, du da?" Men mange hadde visst fått like lite. Nesten ingen fikk jo over 50.000kr. Uff. Når ble det egentlig sånn? At 25.000kr var et skuffende tall å få i gave? Og det er ikke bare unga! Alle synes de har for dårlig lønn. Alle klager vi på at bensinprisen er for høy. Alle vil ha lavere renter og billigere matvarer. Alle vil ha mer av oljefondet. Samtidig var vi alle med på sette handlerekord i butikkene i fjor, hvor vi la igjen åtte milliarder kroner mer enn året før. Det er noe rart vettu', når misnøyen med økonomien øker proporsjonalt med velstanden.
Mye vil ha mer, og fanden vil ha fler.
Bussen stopper på Jernbanetorget og turen bærer mot Kollen-mot folkefest.
Det er som om alle de tusener av nordmenn som svermer rundt løypen denne dagen er sikker på at Sundby er avhengig av akkurat deres støtte for å dra gullet i havn. Litt ironisk, for bare én tiendel står faktisk å heier, resten står langt inn i skogen, konsumerer alkohol og nynner på låter de ikke kan. Og for de fleste rundt meg var ukas største utfordring om de skulle ha på to eller tre lag med klær i Kollen i helgen, om det kom til å bli sol eller skyet vær i Kollen i helgen eller om de skulle drikke øl eller cider i Kollen i helgen.
De som står langs løypen i det utøverne suser forbi roper alle slags strofer de kan komme på i farta. Han ene roper "kom igjen pappa!!!!". Noen begynner å synge på det som skal etterligne den finske nasjonalsangen når finnen kommer pesende en halvtime etter de andre. Og som de ydmykende nordmennene vi er roper vi etter Sundby har gått forbi "hvor blir av resten a!!!!?". En nordmann står på den ene siden av løypa å kaster en snøball på en svenske på den andre siden. Atter en nordmann kommer løpende forbi meg med en bjelle rundt halsen. Jeg ler av han og tenker - for et sirkus! Mens jeg i øyeblikket glemmer at jeg selv har kikkert og kompass hengende rundt halsen.
Utøveren som får høyest heiarop er Northug. Tross det faktum at finnen nesten er i ferd med å ta han igjen. Jaja, alle skal med.
Rennet er over og det er ingen som vet hvem som vant, men stemningen er like god, om ikke bedre.
På majorstuen timen senere ser det ut som 17. mai falt på feil dag. Kl er 17.00 og barene er like fulle som gjestene sine. Og allerede Kl 20.00 står det lange køer utenfor utestedene i Oslo. Sykebilene og politibilene kjører nærmest i tog etter hverandre. Det settes nærmest et likhetstegn mellom folkefest og folkekaos. Alt dette - fordi et par spreke menn skulle gå fem mil på ski i Holmenkollen.
