Kaffe

En skulle jo kanskje tro det var mer naturlig å skrive om noe viktigere, noe mer prekært eller aktuelt enn kaffe, når en først tok seg tiden til å sette seg ned en sen fredagskveld og taste noen tanker. Men noen ganger må enn rett og slett gi litt oppmerksomhet til noe som ikke får den oppmerksomheten det fortjener. Her kan det hende jeg tar grådig feil. Vi har jo en tendens til å snakke om denne kaffen, opptil flere ganger daglig, kanskje til og med oftere enn vi nevner vår folkekjære hvetedrikk. Uansett, det var nå kaffe som sto fremst i hjernebarken da jeg plutselig fikk lyst til å sette meg ned å skrive litt igjen. Og kanskje er kaffe langt viktigere enn vi tror. Akkurat som det skulle vise seg at plastsugerør var for folket. Lite visste vi hva vi hadde før papirsugerørenes inntog i diverse fastfood-kjeder og restauranter. Tenk å savne noe så lite, så mye. Det setter jo virkelig ting i perspektiv, eller? Men så var det denne kaffen da. Som for øvrig er langt bedre på det humanistiske- enn på det samfunnsvitenskapelige fakultet, en slags klassereise innen kaffe. De mange samfunnsviternes generelle forakt mot klassereiser kan jo skyldes den vonde kaffen på SV. Eller er det å trekke analogien litt for langt? Om ikke lurer jeg på hvordan kaffen smaker på Statsministerens kontor. Det er nærliggende å tenke at kaffen der ikke skiller seg stort fra den i SV-kantina på Blindern. Tross SMK´s utskiftninger av det menneskelige inventaret, er vel kaffen fremdeles den samme som forrige uke. Så kan man jo lure på om de profilerte embetsmennene drikker Evergood og Friele som “folk flest”, eller om de gosser seg med Starbucks eller Kopi Luwak, på samme måte som de gosser seg med gratis bopel, konverteringsterapi, abortnemder og firerkrav for lærere i matte. Nei, nå gikk det litt fort her, det var jo det gamle menneskelige inventaret på SMK. Dessuten er det jo kaffe som er i sentrum. Kaffe er godt. Det er vin og. Og sjokolade. Kanskje de tre beste tingene, foruten tro, håp og kjærlighet. Nei da, det er fint det og, men kaffe er enklere å forholde seg til. Tenk så mye som ikke er enkelt å forholde seg til: en gal, syk mann med pil og bue, som i etterpåklokskapens perspektiv burde vært  oppdaget og fått hjelp for lengst, eller Kari Jaquesson, punktum. Uten sammenligning for øvrig, etterpåklokskap hører ikke hjemme sammen med Kari Jaquesson. Men hvem er jeg til å dømme, jeg som trodde kaffe var vondt, helt frem til min søster ba meg ta en kaffe midt oppi vårt livs største tap. Ikke at kaffe dempet sorgen, men det hjalp på magesmertene som dag etter dag presset på. Så er kanskje kaffe viktig likevel. Ikke bare for meg, eller naboen som nyter en kaffe hver morgen, sammen med det jeg liker å tro er en jäger. Men for alle de som våkner trøtte om morgningen, slår opp Verdens Gang og får vondt i magen av pil og bue, papirsugerør, Kari Jaquesson, og det som verre er. Det gir nå i hvert fall en god, varm følelse. Undervurdert eller ei.   

Og der var kaffen,
endelig klar.